Dos Noruegos

Hola!

Etter 3 altfor korte maaneder paa reisefot naadde vi vaar endelige destinasjon fullstendig skinnblakke, avmagret og klar for jul og oppfeting i vaart kjaere fedreland. Vel og merke kom vi fram paa to helt forskjellige tidspunkt men vi kom iallefall helskinnet fram begge to.

Buenos Aires er en fin by. Mer enn dette er det for min del vanskelig aa skrive ettersom jeg ikke tilbragte mange timene der. Ryktene sier dog at unge Wickstroem storkoser seg alene paa diverse restauranter med biff og flasker med vin. Disse ryktene kan umulig vaere sanne da budsjettet saa absolutt ikke tillater dette... (Skal nevnes at vi vel ikke er helt fremmed for aa utvide budsjettet noe...)

Vi startet tidlig september i Mexico City og har kranglet oss (veiene har kranglet med oss ikke vi med hverandre, vel en krangel i tide og utide kanskje, men vi er iallefall ikke langsinte) nedover et helt kontinent som vi raskt fant ut var ufattelig stort. Stoerre enn foerst antatt, men vi undervurderer som kjent det meste...
Vi har opplevd uendelig mye og alt har gaatt som smurt stort sett hele tiden, noen gang med stor margin andre gang med mindre. Noe vi er ufattelig stolte av er at vi ikke én gang har lest i boka-for-bermen; South-America on a shoestring av Lonely Planet. Vi har benyttet oss av vaar overlegne evne til aa kommunisere med andre mennesker, vaar overlegne evne til aa samarbeide, lytte, reise og generelt oppfoere oss slik vi har laert fra vaar oppdragelse (Takk kjaere foreldre). Jeg sier selvfoelgelig dette med et bittelite glimt i oeyet, men det finnes ok et snev av sannhet i det allikevel. Det foerte ihvertfall til at vi noen ganger havnet helt off-trail til mer eller mindre uturistifiserte "byer" hvor vi er sikker paa noen nordmenn iallefall ikke har vaert foer oss. Vi trivdes! Paa vaar vei har vi krysset 9 landegrenser, noen ganger uten korrekt dokumentasjon, andre ganger med og henholdsvis med og uten problemer.
Turen nedover har vaert fylt med det meste som dere sikkert vet dersom dere har fulgt med paa denne bloggen. Noe stoerre oppsummering foeler jeg derfor er unoedvendig men jeg vil uansett nevne noen faa punkter som kanskje har vaert hoeydepunkter for oss:

-Isla Mujeres, Mexico (Strandliv)
-Utila, Honduras (Dykkeliv)
-Lima, Peru (Litt-av-hvert-liv)
-MacchuPicchu, Peru (Inkaliv)
-Argentina (Biffliv)
 

Vi har mesket oss og det er naa trist og avslutte denne bloggen som vi med glede har oppdatert for dere der hjemme og for vaar egen del. Undertegnede vil benytte anledningen til aa takke unge Wickstroem for kanongodt reisefoelge! "TAKKE D TEL"

Dos Noruegos har ikke reist for siste gang!

Paa vegne av to solbrune og veltrente dos noruegos som naa vender nesen hjem...

Vegard

Etter turistifiseringa i Argentinga så vi oss nødd til å nokk en gang ta turn til sol, strand og ørlitt alkohol. Vi hadde avtalt med flere tromsø folk fra brylluppet at vi skulle møtes der, så samme dag som fossn va observert heiv vi ryggsekken/bagen på ryggen å bussa videre. Bussing i Argentinga e ørlitigrann bedre en det vi tidligere har opplevd. På denne turn blei vi servert biff og vin, og hadde store nedslagbare seter å MOILLE oss i! Turn fra Punto Iguazu til Punto del Diablo gikk derfor forholdsvis smertefritt selv om buss standaren sank ganske drastisk igjen da vi kom over grensa til Uruguay.

Vel framme i Punto del Diablo ble vi møtt av en bitteliten fiskerlandsby, uten minibank og med kunn en åpen bar. Plassen var såpass liten at vi satset på at dersom vi la oss ned og sov litt i sola ved siden av baren ville våre venner snart ankomme baren i håp om litt leskende drikke. Og ganske så riktigt en halv time etter at vi la oss ned på stranden ankom første nordnorske bar gjest. Vi fikk sjekket inn på et hostel og tilbragte de neste dagene med strand liv og beskjedene mengder alkohol (som alltid).

Etter noen dager (usikker på tidsbegrepet i denne perioden), ankom 6 tromsøværinger til plassen. Vi var dermed på et tidspunkt 15 tromsø væringer i Punto del Diablo, Uruguay (tviler sterkt på at dette vil gjenta seg med det første!). 6 av oss bestemte oss derfor for å leie en Cabana eller en hytte som det kalles i Norge, hvor vi tilbragte dagene med grilling vin drikking og strandliv, alt til den nette pris av 30kr natten. 21.november hadde vi en real tromsø fest til ære for undertegnede som hadde bursdag og til ære for ungee Nilzen som klokken 6 dagen derpå skulle forlate oss til fordel for Peru. Kvelden ble sen og forholdsvis fuktig, og klokken 6 på morningen kunne vi sende unge Nilsen avgårde i bussen, en smule bedugget men ved godt mot.

Denne oppsplittingen fører dermed til at de to reisende noruegos splittes opp og at denne reise bloggen nærmer seg slutten.

For egen del vil resten av oppholdet tilbringes i Buenos Aireres hvorpå jeg har hjemreise 3 desember. Her skal det nokk en gang turistes med fotballkamper severdigheter, og mest sannsynlig MYE biff!

Dersom unge Nilsen har fått tilgang til net, foreslår jeg at du skriver inn en status samtidig som du tager inn vår siste destinasjon på denne reisen!

Buen viaje por nos dos noruegos, en una semana viene la nieve :(

Karl Kristian

På vegne av Vegard og Karl Kristian

Etter turistifiseringa i Argentinga så vi oss nødd til å nokk en gang ta turn til sol, strand og ørlitt alkohol. Vi hadde avtalt med flere tromsø folk fra brylluppet at vi skulle møtes der, så samme dag som fossn va observert heiv vi ryggsekken/bagen på ryggen å bussa videre. Bussing i Argentinga e ørlitigrann bedre en det vi tidligere har opplevd. På denne turn blei vi servert biff og vin, og hadde store nedslagbare seter å MOILLE oss i! Turn fra Punto Iguazu til Punto del Diablo gikk derfor forholdsvis smertefritt selv om buss standaren sank ganske drastisk igjen da vi kom over grensa til Uruguay.

Vel framme i Punto del Diablo ble vi møtt av en bitteliten fiskerlandsby, uten minibank og med kunn en åpen bar. Plassen var såpass liten at vi satset på at dersom vi la oss ned og sov litt i sola ved siden av baren ville våre venner snart ankomme baren i håp om litt leskende drikke. Og ganske så riktigt en halv time etter at vi la oss ned på stranden ankom første nordnorske bar gjest. Vi fikk sjekket inn på et hostel og tilbragte de neste dagene med strand liv og beskjedene mengder alkohol (som alltid).

Etter noen dager (usikker på tidsbegrepet i denne perioden), ankom 6 tromsøværinger til plassen. Vi var dermed på et tidspunkt 15 tromsø væringer i Punto del Diablo, Uruguay (tviler sterkt på at dette vil gjenta seg med det første!). 6 av oss bestemte oss derfor for å leie en Cabana eller en hytte som det kalles i Norge, hvor vi tilbragte dagene med grilling vin drikking og strandliv, alt til den nette pris av 30kr natten. 21.november hadde vi en real tromsø fest til ære for undertegnede som hadde bursdag og til ære for ungee Nilzen som klokken 6 dagen derpå skulle forlate oss til fordel for Peru. Kvelden ble sen og forholdsvis fuktig, og klokken 6 på morningen kunne vi sende unge Nilsen avgårde i bussen, en smule bedugget men ved godt mot.

Denne oppsplittingen fører dermed til at de to reisende noruegos splittes opp og at denne reise bloggen nærmer seg slutten.

For egen del vil resten av oppholdet tilbringes i Buenos Aireres hvorpå jeg har hjemreise 3 desember. Her skal det nokk en gang turistes med fotballkamper severdigheter, og mest sannsynlig MYE biff!

Dersom unge Nilsen har fått tilgang til net, foreslår jeg at du skriver inn en status samtidig som du tager inn vår siste destinasjon på denne reisen!

Buen viaje por nos dos noruegos, en una semana viene la nieve :(

Karl Kristian

På vegne av Vegard og Karl Kristian

Vi kom.......

Vi så foss......

Vi dro........

Nilz og Knuts 

Hola! 

Cuzco - The land of the Incas:

Etter tre uker i Lima med gifteNilz satte vi oss 30.Oktober paa flyet til Cuzco. Allerede paa flyturen, som foroevrig ble gjort paa forskjellige fly for undertegnede og Nilz, ble vi klar over at vi hadde en spesiell uke i vente. Ettersom Cuzco naermet seg begynte snoekledde fjelltopper aa stikke seg opp av skylaget, og inflygningen til Cuzco ble noe kortere en vanlig da byen ligger 3500m over havet. Paa flyplassen avslo vi pent tilbudet om kjoep av oksygen i tilfelle hoydesyke og tok heller en 3kroners taxi tur inn til Plaza de Armaz. Reisefoelget hadde naa vokst til 3, da Milli bestemte seg for aa bli med oss til Cuzco, og vi saa oss noedt til aa sjekke inn paa to dobbeltrom da alle dorms i Cuzco var fulle denne helgen (vi sjekket 1 hostel). Foerste dag i Cuzco besto av spising drikking og soving pga tidlig flyreise fra Lima. Men dag to kom vi oss tidlig opp og bestemte oss for aa tilbringe dagen som ekte turister med alt det innebaerer. Foerste stopp var det lokale markedet San Pedro, og etter 15min her var det noen som spytta Vegard i nakken..... saa vi bestemte oss for aa dra, noen mer lattermilde enn andre. Etter dette saa vi litt kirke og drakk en aldri saa liten pilz foer vi bestemte oss for aa "klatre" et av de naerliggende bakkene rundt Cuzco. Som vanlig insaa vi halveis opp bakken at vi kanskje hadde tatt oss litt vann over hodet. Heldigvis fikk vi haik hos en forbipaserende politibil, med medfoelgende guiding av omraadets hotspots. Paa toppen hjelp de hyggelige politimennene oss med aa snike oss inn paa noen Inca ruiner ved aa skjule oss i politibilen og kjoere gjennom inngangsporten hvor man normalt maatte betale 150kroner. Herifra var vi dog paa egenhaand da politimannene maate videre paa patruljerunden. Etter litt Inca aa Llama sightseeing gikk sola ned aa de tre reisende sto alene igjen paa toppen plutselig oppmerksom paa at vi manglet skyss ned av fjellet. Vi fant dog en sti som de lokale brukte som vi vraltet ned til byen igjen paa. Paa vei ned hadde vi en liten pitstop, der unge Wickstroem aa Garcia kjoepte seg en maiskolbe hver, mens unge Nilzen kjoepte en liter Rum (Pizco). 20 kroner er tydeligvis saa billigt for en liter Rum at det er ulovelig aa ikkje kjoepe en flaske. Vel nede paa plaza de Armas kjoepte unge Wickstroem noen malerier, mens Nilzen knuste sin nyinkjoepte Rum mot en fortauskant. Etter dette bar det rett i seng, dagen etter skulle nemlig vise seg aa bli en for historieboekene, og vi ville vaere frisk og opplagt for aa faa med oss alt.

Klokken 3 paa morgenen dagen derpaa ble vi vekket av vaar skyss til Ollantaytambo (sinnsykt vanskelig navn aa huske), foerste steget paa reisen i landskapet som 500 aar tidligere ble tilbakelagt av Pizzaro og han 300 conquistadores paa vei mot erobringen av Cuzco og det gammle Inca riket! Etter taxi etapen tok vi tog videre til Agua Calientes, som er et lite tedsted ganske naert de gammle ruinene. Ettersom solen begynte aa reise seg paa himmelen begynte lanskapet rundt oss aa aapenbare seg. Groenne fjelltopper spratt opp i luften overalt rundt oss, og med tanke paa at vi befant oss paa rundt 2000m, maa en del av fjellene ha vaert oppe i 4-5000m klassen. Etter en kort busstur i sikk-sakk rett opp et fjell sto vi ved porten til Machu Picchu. Den gammle hellige Inca landsbyen, som med sine 2500m over havet er plassert paa toppen av et fjell (se bilde fiesta). De neste 6 timene ble brukt paa fjellklatring paa Wayna Picchu (en av fjelltoppene ved siden av landsbyen), bildetaging og pusting og pesing. Det gaar ikke ann aa beskrive Machu Picchu med ord, men skal men komme med en anbefalning etter denne turen, saa vil min vaere aa se Machu Picchu foer man doer.

Vel nede i Agua Calientes igjen valgte vi aa sjekke ut om navnet paa byen var beretiget (varmt vann = varme kilder = aqua calientes). Saa vi tok et bad lamme 25 andre lokals i et saerdeles udelikat basseng. Milli nektet aa begi seg ut i bassenget, mens los dos noruegos kjoepte seg to oel hver og plumet uti.Vannet var heller ikke saa varmt. Men vel framme i Cuzco igjen klokken 11 paa kvelden kunne vi konstatere at dagen hadde vaert en suksess og gikk dermed lykkelig til sengs.

Resten av Cuzco oppholdet besto av spising og drikking, samt feiring av unge Nilsens 24 aarsdag paa en lokal biff restaurant etterfulgt av mye alkohol og god stemning. Mandagen etter fikk vi sendt Milli hjem til Lima etter en real dose med avskjeds klemmer ol. For los tontos gikk turen videre med buss til La Paz klokken 10 samme dag. En tur som skulle vise seg aa bli interesann, spesielt siden vi bare hadde to dager paa oss til aa naa noen norske venner og et bryllup i Salta nord i Argentina.

Paa vegne av los trés tontitos

Carlito

Hola!

Først må vi beklage for lite oppdatering av bloggen. Det skyldes at

nettsiden har vært ustabil, og etter å ha skrevet hele innlegget om Lima ble

det ganske enkelt slettet og uten full backup ble det noe tungt å kaste seg

på skriving igjen. Nå er derimot motet oppe og her følger den komplette og

unsensurerte historien om Lima etterfulgt av den komplette og usensurerte

historien om Cusco... God lesning!

Gjeldende myntenhet: Nuevo Soles, vi ganger det ganske enkelt med 2

og ber...

Så ankom vi Lima etter tre timer og foerti minutter i fly hvor vi tilbakela

omtrent dobbelt så lang avstand som tidligere på vår reise.

Første inntrykk av Peru fra flyet var noe dystert; kystlinjen til Peru

bestaar av stein, brun stein og fjell saa langt oeye kan se. Det naermeste

vi saa som var groent var de uendelig mange groenne containerne paa en

ufattelig stor industrihavn rett foer landing. Den generelle husstanden saa

heller ikke spesielt tiltalende ut der skeve skur med blikktak dominerte

og unge bekymrede Wickstroem ga i kjent stil uttrykk for sin sedvanlige

skeptisme.

Vel igjennom toll&tull sto ankomstkomiteen i form av mor og datter (En helt

annen historie igjen, se etter boka i bokhyllen paa Libris) klar og sammen

dro vi til la casa i en finere bydel av Lima kalt Magdalena del Mar. Her var

det grønne parker, rent og ryddig og vi trivdes med en eneste gang. Måltidet

som var preparert for dos noruegos var av typisk peruansk art ble vi fortalt

og besto av mange forskjellige retter hvor noen var bedre enn andre,

men høflig som vi er gaflet vi innpå det meste. Ettersom vår "avskjedsfest"

dagen før i San Jose drøyet ut i de små timer var vi begge passelig

uggen, og det ble ikke bedre da Pisco, en tradisjonell peruansk

alkoholholdig drikk kom på bordet. Brekningene ble holdt tilbake minst en

gang, svetten piplet men latteren satt utrolig nok ganske loest. Vel framme

i Sør-Amerika var begge litt ukomfortabel der vi satt i en stue i Lima med

en hel familie hvor alle pratet spansk på høygir, bestemoren hilste ved

strekke haanda opp i vaeret aa ytre Allah, hushjelpen sprang rundt i huset

og sjenket oss fulle av mat og drikke og stemningen ble etterhvert ganske

god. Dette blir litt av en historie tenkte vi, og skaalte i vei. En plass aa

bo var enda ikke fikset men vi stolte paa at disse snille menneskene hadde

en plan for de store dumme gringos.

Etter maaltid, flere glass Pisco, noen oel og stammende hakkende samtaler

ble vi med familiefaren og Mili til nærmeste hotell hvor de ordnet oss en

grei pris for natten. Det eneste rommet som var ledig hadde kun en seng på

1.50m og vi innså fort at dette ble ville bli et problem ettersom vi

tilsammen er minst 2 m bred (Noen bredere enn andre). Problemstillingen fikk

la vente på seg da vi skulle rett videre på en salsaklubb for litt svinging

med svansen.

Salsadansing er ikke lett. Ihvertfall ikke for to tidligere fotballspillende

nordmenn som ikke akkurat har fått rytmen inn med morsmelken. MEN, vi klarte

oss greit. Undertegnede fikk tilogmed høre at det rant latinsk blod under

huden. Usikker på hva dere mener om dette kjære foreldre?

De neste dagene i Lima var preget av turisme. Vi ble dratt med over hele

byen som med sine 10 millioner innbyggere (80% fattige) ikke er spesielt

liten. Vi fikk sett alt fra slum på vei opp et fjell til et "hengende" kors

som lyser høyt over Lima ved mørkets frembrudd, presidentens palass (som

forøvrig nettopp gikk av pga en oljeskandale forårsaket av et

Tromsøselskap), park full av gigantiske fontener, downtown Lima og

selvfølgelig vakre Miraflores.

Miraflores er den fineste delen av Lima og det er også her de fleste

turister ferdes. Bydelen ligger ved havet, situert på en lang klippe som

stuper bratt ned mot den milelange stranden. Utsikten er fantastisk, unik og

Mari: bølgene her skal visstnok være blant de beste i verden. Vi fikk

dessverre ikke prøvd disse denne gang. Bebyggelsen her er moderne og

spesielt Larcomar, et nylig oppsatt "kjøpesenter" bygget ned i klippen full

av trendy barer, restauranter og butikker var verdt et besøk. Prisnivået var

også annerledes enn andre deler av Lima og begynte nesten og ligne Norge,

bare nesten.

Første søndag i vårt opphold dro vi til sommer igjen.1,5 timer med buss

utenfor Lima ligger Chosika, et lite tilfluktsted for solhungrige Limaere.

Det passet oss godt ettersom brunfargen hadde regnet bort under regnsesongen

i Mellom-Amerika. Hvordan det kunne ha seg det var to forskjellige årstider

fra hverandre var vanskelig å forstå for to kalde nordlendinger. En kjøretur

til Finnsnes vinterstid ville på en måte ikke gitt samme effekten... Vi var

fornøyd.

Etter en uke ble dos noruegos skilt.

Unge Wickstrøm så seg lei av diverse kjæresterier og flyttet (med den

nyinnkjøpte ryggsekken sin, vi begynner mao å ligne mer og mer på vanlige

backpackere) til Miraflores og et billig hostel mens undertegnede ble

værende i Magdalena. Det var i denne uken det skjedde som overskriften

hinter til; manikyr. En morgen var det opplest og vedtatt at jeg skulle være

med på manikyr som visstnok er svært vanlig for selvopptatte latinske menn.

Vel, i ventesofaen satt vi og da det var Milis tur satt jeg alene og

vurderte fluktmulighetene. For sent! En ung vakker kvinne hentet og geleidet

meg svettende, skjelvende og sjanglende bort til behandlingsområdet som

forøvrig befant seg midt inne på et stort kjøpesenter hvor veggene besto av

vinduer til fullt innsyn. Det tok en halvtime, kanskje mer, kanskje mindre.

Det hele er noe uklart. Da jeg var ferdig gikk jeg rett inn på nærmeste bar

og styrtet en halvliter øl for å gjenvinne noe av den tapte manndommen. Det

gikk tror jeg... iallfall delvis.

Resten av dagene i Lima ble brukt på å spille fotball med lokale på

fotballbaner bestående av betong, diverse utflukter, terping på spansken vår

og spising av ny mat. Peru har et av verdens beste og varierte kjøkken og vi

fikk også prøvd en spesialitet som under en av våre ferieturer til Frankrike

iallfall jeg fikk god trening i å like (til stor fortvilelse for enkelte);

Anticuchos. Hjerter av okse. Pappa: det er en delikatesse! Unge Wickstrøm

prøvde også magesekk og generelle involler av kylling... det falt ikke i

like god smak.

En av de siste dagene før avreise til Cusco feiret vi bursdagen til Mili på

en karaokebar i Miraflores. Stemningen var god akkompagnert som vanlig av

beskjedne mengder med alkohol. Vi sang som aldri før, og da vi debuterte med

vår duett med sangen "Hero" av "Enrique Iglesias" sto jubelen i taket.

Kanskje ikke akkurat, men det føltes iallfall slik.

(For de uvitende finner dere den fantastiske sangen her:

http://www.youtube.com/watch?v=eUePPJmfUOE)

Når vi nå reiser videre til Cusco sitter vi igjen med et inntrykk av Lima

som en veldig fin by og noe mer europeisk enn de kaotiske byene i

mellom-amerika. Vi er glade for å endelig være i Sør-Amerika og gleder oss

til å ta fatt på resten av reisen.

På vegne av backpacker-Wickstrøm og 24-årige Gifteklare-Nilsen

Vegard

Etter mye frem og tilbake, mange rare bussturer og mange morsomme mennesker var vi endeligt kommet frem til San Jose, byen hvor vi hadde flybillet videre til Lima fra. Vi kom 4 dager foer tiden og maatte dermed finne paa noe aa bedrive tiden med.

San Jose, er en stor by, som alle andre hovedstadene i Sentral Amerika. En del kriminalitet, mye fattige mennesker og et uoversiktlig by bilde med mange mennesker som oensker pengene dine. Tiden ble tilbragt uten store historier aa komme med. En del festing aa alkhol ble det, men iom at byen er saapass stor og uoversiktlig er man alltid en smule mer forsiktig en man kansje ville vaert andre plasser. Vi hadde likvel et hyggelig opphold paa et meget bra hostell med traaloest internett, badebaseng og egen bar.

Vaeret var daarlig noe det hadde vaert de siste 2 ukene slik at reisen til Lime ble gjort med forhaapninger om aa etterhvert finne sol og god stemning.

Paa vegne av Nils aa Wickstroem

Historieloese Karl

Hola!

Gjeldende myntenhet: Colones, 100 Colones tilsvarer 1 Krone (Tror og håper vi)

Despues un viaje muy complicado y poco peligroso nosotros hemos veniado a MonteVerde, Santa Elena. Una ciaduad pequena y con muchas aventuras og neida jeg skal ikke skrive videre på spansk :)

Vel, etter en problemfri faktisk vandrende grenseovergang fra Nicaragua til Costa Rica klarte vi å skaffe oss haik (haik og haik den kostet oss 12 000 Colones) med en buss retning MonteVerde som altså var vår neste destinasjon. Bussjåføren slapp oss av i en liten by, Canas, hvor vi tok fatt på jobben med å finne husly for natten. Vi endte opp med førstevalget, et nett lite rom med toalett og dusj i hjørnet. Canas er ikke akkurat turistifisert og vi følte oss "offtrail" igjen; en situasjon vi trives godt med. Vi har jo igjennom oppveksten lært å ikke menge seg altfor mye med bermen...

Neste dag kastet vi oss på en god gammel rutebuss til Tilaran, en by enda nærmere MonteVerde hvor vi igjen kastet oss på en rutebuss 40km opp bakker og fjell til landsbyen Santa Elena. I rekken av ville bussturer havner denne ganske langt opp på lista, iallefall ifølge unge stressede Wickstrøm. Grusveiene snirklet seg oppover fjellsiden, grusen haglet, rullet og styrte bussen tilsynelatende ukontrollert og stressnivået til Kalle økte proposjonalt med høydemetrene. Etter ca 3,5 timer kom vi til Santa Elena og satte beina på fast fjell.

Dagen derpå bar det rett ut i tetteste julejungelen på canopy tour (se bilder). Etter 2 timers jungeltrekking med innslag av dovendyr, bruoverganger høyt over regnskogen, vertikal klatring på innsiden av 10 meter høye trær og minst men farligst; en gigantisk tarantell!! Rett før trekkingen var ferdig kom undertegnede gående nesten bakerst da øynene falt på bakken og møtte synet av denne helt ufattelig stygge skapningen. Rett foran hadde unge Wickstrøm nesten tråkket på faenskapet og hoppet fremover da undertegnede utsøtte et "høyt macho brøl". Samtidig som jeg brølte gikk Kalle med hodet først inn i et spindelvel høyt over bakken og trodde vel mitt illevarslende brøl antydet at noe farlig hadde bestemt seg for å spise Kalle til middag og skvatt 2 meter frem. Hele situasjon ble noe komisk, men roet seg litt ned da guiden sa at den ikke hadde dødelig gift i motsetning til andre eksemplarer tidligere på dagen. Bilder ble tatt, men guiden ville ikke holde monsteret pga som han påpekte: It looks thin, and might be a bit aggressive and bite. Vi slapp med skrekken.

Etter lunsj i form av Coca Cola var vi klar for det virkelig store høydepunktet for dagen; Canopy tour!!
Dette fungerer på følgende vis: Vaiere er festet langs toppen av regnskogen med en distanse fra 40-700 meter. Vi blir festet med kroker og diverse og slynger oss ut i intet.
Etter 10 relativt enkle overganger og et adrenalinnivå på litt over normalen kom vil til "Tarzanslynga". Det som møtte oss var en slynge av en litt annen dimensjon en den i Skogveien 12, og skepsisen steg i takt med sommerfuglene i magen. Undertegnede var først ut og kastet seg noe ufrivillig ned fra stillasjen. Ettersom adrenalinkick var noe vi hittil hadde savnet på turen ble dette et virkelig høydepunkt. Slynga tok oss først i farlig hastighet ned mot bakken før den "tok tak" og slynget oss høyt opp mot tretoppene. Etter to sinnsyke turer hvor begge reisende ble mer og mer glad i "rusen", ble undertegnede spurt om å prøve noe nytt; kaste seg ut baklengs. Etter noe nøling ble fristelsen for stor og jeg hoppet uti det. Unge Wickstrøm kunne ikke være noe dårligere og fulgte like etter. Hvis første gang var sykt tok denne gangen virkelig kaka. Hverken hodet eller kroppen skjønner hva som foregår, og selv om du vet det går bra tar hodet helt over og skaper panikk i samtlige deler av kroppen. Adrenalin pumpes ut og vel, kaos er løs. Følelsen er unik!
Da vi var ferdige var begge totalt utslitt og ikke spesielt klar for en ny canopy på 700 meter, 100 meter over bakken. Selv om dette også høres sykt ut var det piece of cake i forhold til det vi nettopp hadde gjennomgått. Men, opplevelsen var total og dagen perfekt.

Her følger linker til første gangen for oss begge:

Kalle
http://www.youtube.com/watch?v=bLN-WuaevrU

Vegard
http://www.youtube.com/watch?v=EF4PcFhFaqs

Neste utfordring blir strikkhopp!

Nå skal vi humpe oss videre med buss til San Jose, hovedstaden i Costa Rica hvor vi har en flyavgang til Lima, Peru 15. oktober. Det skal bli deilig å tilbakelegge en distanse med et annet transportmiddel enn buss!

To stk ekstremsportutøvere hilser!

Vegard

Bam! Saa var vi fremme i Nicaraguas surfe paradis. Turen fra Utila var, ikke overaskande for to garvede backpackere, lang og slitsom. Etter aa ha tilbragt en natt i La Ceiba dro vi til "busstasjonen" klokken 05:00 paa morgenen. I foelge buss tabellen skulle morgenbussen til Tegucigalpa gaa klokken 05:30, det gjorde den ikke og "busstasjonen" var stengt. Heldigvis visste taxisjaafoeren vaar raad og kjoerte oss til et annet bussselskap som kjoerer luksus busser til hovedstaden for snaue 100NOK. Denne buss turen var svaert komfortabel og vi ankomm Tegucigalpa etter ca.6 timer. En by paa 1000m hoeyde med bebyggelsen klistret opp etter fjellsidene. Her maatte vi bytte bussterminal og klarte heldigvis aa ordne oss skyss til den nye terminalen hos en lokal mann som skulle samme vei. Ogsaa paa denne turen tok vi en saakalt luksus buss tilbydt av selskapet King quality. Denne buss turen gikk ogsaa saers bra bare avbrutt av en lengere pause ved grenseovergangen til Nicaragua. Ca. klokken 11:30 paa kvelden ankomm vi Managua, hovedstaden i Nicaragua.Uten hostel for natten og uten saerlige forkunskaper om byen. Alle vaare medbackpackere forsvant fort inn i Taxier og private biler, mens unge Nilsen og Wickstroem ble staaende igjen med de 15-20 personer som oensket aa tilby oss et eller annet produkt. Etter den gode gammle lotto-metoden trakk vi ut vaar taxi sjaafoer for kvelden, uheldigvis viste det seg at han var eieren av bilen uten vinduer og et par punkterte dekk. Han lovde oss billig hostel saa vi oversaa bilen og hoppet inn.

Etter en tre minutters tur stoppet vi utenfor et hus som ved foerste oeyekast saa ut som et vanglig bolighus. Skeptisk som vi er i kjent backpacer aand spurte vi kveldens sjaafoer hvorfor ikke hostelet hadde noen form for skilt eller inngangsdoer. Forklaringen var at Hostelet ikke betalte skatt og derfor maatte holde lav profil. Deretter krevde han 20$ i betaling for turen. Etter 10min med forholdsvis hoeylydt kranglñing endte vi opp med aa betalt fantastiske 10$ (ca. norsk pris). Neste morgen fikk vi kastet i oss litt frokost, i form av kjeks og minibananer, og reiste til den lokale busstasjonen. Nok en gang ble vi utsatt for det som mildt sagt klan kalles paagaaende selgere. Uten aa overdrive kan vi melde om at to personer havnet i brytekamp for aa komme foerst til bilen vaar. Etter en smule noeling forlot vi TAxien og fant fram til bussen som skulle til San Juan del Sur, tiden med luksusbusser hoerte fortiden til og vi slo oss ned i kaoset paa bussen. I setet foran oss satt det to vestlige jenter, som foroevrig var eneste vestlige mennesker vi saa i Managua, som vi fort kom i prat med. Jentene bodde i Managua hvorav den ene var en nederlandsk lege og den andre en amerikaner som jobbet med en studie av helse forholdene i Nicaragua i 1980 aarene. Begge pratet godt spansk slik at vi bestemte oss for aa slaa foelge med dem til San Juan Del Sur.

Vel fremme i San Juan fikk vi sjekket inn paa et meget bra hostel sammen med jentene og tok turen ut for aa finne mat og kanskje littepittigranne alkoholholdig drikke. Etter et godt maaltid og littepittigranne for mye alkoholholdig drikke slo vi oss ned paa en bar hvor det ble vist en Amerikansk fotball kamp. Iom at det er en del Amerikanere aa reiser her nede blir vi ofte "forhaandsdoemt" som amerikanere. Det gjorde vi ogsaa denne gangen, av Amerikanerne selv. Vi tilbragte resten av kvelden i baren sammen en gjeng Amerikanere som den dag i dag tror at  vi er to  iherdige Dodgers suportere fra USA.... Unge Nilsen var spesielt ivrig og laerte seg etter hvert flere heiarop som flittigt ble tatt i bruk.

Resten av tiden i San Juan ble brukt paa surfing. Dag 2 tok vi turen til en beryktet surfe strand kalt Madera beach. Det foerste som skjedde var at en annen surfer ble tatt av stroemen og trukket mot steinene paa ene siden av stranden. Undertegnede ble dradd med i et iherdig redningsarbeid for aa hjelpe surferen opp av havet, og takket vaere flere rutinerte surfere fikk vi personen fort opp av vannet uskadd. Dette medfoerte dog at vi ikke torte aa begi oss ut til de stoerste bolgene den dagen. Etter tre dager medsurfing kan vi likevel si at vi fikk litt sving paa surfingen. Vi fikk staatt paa brettet i STORE boelger, og ble ved flere anledninger kastet rundt som filledukker ( uten alvorlige skader). Surfing er jaevlig goy, og vi skal definitivt fortsett med det andre steder ogsaa.

Resten av tia i San Juan var forholdsvis rolig iom at Hostellet vi bodde paa tilbydde oss et eget rom med en stor balkong til under 50NOK natten. Nicaragua ga oss alt i alt et meget godt inntrykk den lille tiden vi var der, til tross for at det er det fattigste landet i Mellom Amerika.

Paa vegne av Dodgers-Nilsen og Surfe-Karl

KK

Hola!

Etter noen ekstremt rolige dager i Placencia kom vi oss endelig videre soerover med baaten som kun gaar en gang i uken...

Det viste seg at 3 stk amerikanere, Jen, Shauna og Wills skulle samme vei som oss saa vi dannet et trivelig lite reisefoelge paa vaar vei. Baatturen gikk relativt greit bortsett fra noe lang ventetid paa immigration, absolutt null penger (50$ i emergencycash ble brukt opp i en bar i mexico) og smaa antydninger til sjoesyke og diaré. Den relativt mindre summen reiseavgift ble heldigvis dekket av vaare nye amerikanske venner, den andre kombinasjonen forble uloest til neste toalettbesoek i Honduras...

Vel fremme i Puerto Cortes ble vi kastet inn i en van og kjoert til baade passkontroll og Burger King der sistnevnte skapte god stemning blant stoerre deler av bussen. Etter mat og drikke svingte vi ut paa betongveiene mot La Ceiba, og turen dit skulle vise seg aa bli minst like ubehagelig som diverse andre transportetapper saalangt paa vaar reise. Ettersom det er regntid begynte det aa regne voldsomt sise del av veien og i selve La Ceiba, en middels stor by i Honduras var gatene oversvoemmet og bagasjen soekkvaat (Alt pikkpakk var pakket paa taket). Vi fikk stuet oss inn paa et helt OK hostel, inntok kveldsmat i form av Pizza Hut og tok kveld etter noen oel.

Neste dag dro vi alle mann etter en "must-try" frokost paa Dunkin Donuts med baat til vaar foreloepige destinasjon; Utila. Utila er en liten oey utenfor Honduras som preges av dykking, og hvor det ikke er stort annet aa gjoere enn aa dykke. Vi booket oss inn paa seks dykk hver over tre dager til en rimelig pris. De andre i reisefoelget skulle ta diverse dykkekurs som vi har gjennomfoert tidligere i Thailand. Siden vi var en stor gruppe, naa vokst til 7 stk fikk vi veldig billig hostel som var tilknyttet dykkebutikken.

De neste dagene ble preget av dykking og et haap om aa svoemme med 18 meter store hvalhaier som til opplysning kjaere moedre er helt ufarlig. Vi fikk dessverre ikke sett disse gigantiske fiskene, men dykkene var fine og vi fikk frisket opp vaare dykkeferdigheter. Vi tok ogsaa mange fine bilder under vann som vi skal faa lagt inn her etterhvert saa snart vi har mulighet.

Paa kveldene tilbrakte vi mye tid med Jen, Shauna, Wills, Stu, Tracy og Jesse som alle ble gode venner. Jesse har foroevrig vaert raadgiver for Hilary Clinton innenfor innvandring og utdanning, og hadde mange spennende historier aa fortelle.

I skrivende stund venter vi paa at uvaeret skal lette slik at baaten til fastlandet kan gaa. Regntiden er noe uforutsigbar og regnet (som vi fort ville kalt uhorvelig uvaer hjemme) kommer i form av skikkelige regnskyll som varer i flere timer. Akkurat naa er det litt kjedelig, men vi satser paa aa finne litt bedre vaer lengre soer.
Neste stopp er Nicaragua hvor vi skal surfe paa vestkysten. Vi satser paa aa vaere der frem til 11. oktober foer vi beveger oss mot Costa Rica, San Jose og vaar flybillett til Lima. Begge reisende er litt slitne, og kanskje Kalle spesielt som maatte vekkes med en boette vann i ansiktet i morges da verken hoeye lyder eller slag fungerte.

Vi har det veldig bra!

Paa vegne av dos noruegos

En noe sliten Vegard

Søndags kveld klokken 7 startet vi reisen fra Isla Mujeres, og planlagt destinasjon var som kjent Honduras. Verden er dog ikke alltid så omgjengelig som man skulle ønske, og turen skulle vise seg å være vanskeligere en planlagt…….

Første etappe var nattbussen fra Cancun, til Chetomal. En grense by mellom Mexico og Belize. Denne turen gikk utrolig nok fantastisk smertefritt og de to reisende ”noruegos” var både uthvilt og fornøyd da de ankom Chetomal kl.05:30 om morgenen. Overivrig av denne suksessen bestemte vi oss for å kaste oss på morgen bussen til Belize City klokken 6, uten særlige forundersøkelser. 
Landet Belize mottok sin uavhengighet 21.september 1981, vi ankom Belize City på deres uavhengighets dag, 22.september 2008 (Søandag er hellig osv.). Gatene var fylte av parader, orkester (noe ulikt Tromsdalen musikkkorps) og slumm (noe annerledes enn begynnelsen av Tomasjordveien). Landet er rett og slett ”lut” fattig, og sterkt preget av en pågående narkotika krig.

Vi ble satt av på et, i våre øyne vilkårlig gatehjørne, midt i selveste ”17.mai” feiringen. Ingen butikker var åpne og vi var de eneste hvite menneskene til stede. Etter å ha brøytet oss gjennom x antall taxi-sjåfører, gate selgere og reisebyrå agenter klart vi å lokalisere en minibank og fikk tatt ut penger. Valgene var få, og vi bestemte oss for å hanke til oss en av de pågående taxi sjåførene, deretter gikk turen til ”buss stasjonen”. ”Buss stasjonen” var en lager bygning uten vegger (vanlig bebeyggelse i Belize City etter vår erfaring) og uten billett kontor. Vi spiste frokost på en liten bod utenfor stasjonen som solgte  Tacos og Jonnie-Cackes. Boden var først tom for mat, men etter en sykkel levering i grevens time fikk vi kastet i oss noen lunke tacos temmelig skeptisk. Belize City på uavhengighetsdagen er definitivt ikke en by mann oppholder seg i, og valgene ble da som følger: buss tilbake til Mexico, buss til Belmopan, eller buss sørover til Placenia.

Valget falt på sistnevnte og vi slang oss med en lokal buss. Bussen var alla de man ser på TV, med vinduer som kan skyves ned der folk stikker hodene ut for å kjøle seg ned, dersom vi møtte noen på veien som veivet med armen, stoppet vi og slapp dem på. Vi vet at hastighet og busskvalitet allerede har blitt kommentert tidligere denne turen, men forbeholder oss retten til å karakterisere denne turen som MYE værre! Som vanlig var unge Nilsen uanfektet, mens unge Wickstrøm svettet, bannet og klamret seg til setet. Etter hasardiøs kjøring i tre timer var dog tuen over. Ikke fordi vi var fremme, men fordi bruen vi skulle over var ødelagt av en orkan et par uker tidligere. Etter mye om og man ble det disket opp et par kanopadlere som tok jobben med å frakte mennesker over elven (dette kostet selvsagt mer penger). Den snedige ordningen som ble gjort her var at mennesker som kom med bussen sørfra byttet buss og sjåfør med oss. Denne bussjåføren var mye mer behagelig, og kjøreturen resten av turen gikk, forholdene tatt i betraktning, mye bedre.

Etter en stund var vi fremme ved vår destinasjon, problemet var bare at det ikke var en øy, ikke en by og ikke et hav i siktet. Etter diverse klovning, klarte vi å finne frem til tre Beliziske ungdommer som også skulle til Placencia. Så der gikk vi da, gjennom de øde gatene på landsbygda i Belize.  Etter en kjapp spasertur, på ca 30 min, ankom vi en liten brygge hvor det lå en stor svart herremann henslengt i en hengekøye. Det viste seg at han kunne kjøre oss ut til øyen dersom vi var nokk mennesker, vi var heldigvis det.
Palencia var ikke overraskende en svært øde øy. Andre vestlige turister vi har møtt på øyen kan telles på en hånd. Men de lokale er svært hyggelige. Vi bor per dags dato hos ”Big Stan”, en gigantisk afroamerikaner (eller kållsvart neger som vi kaller dem i Tromsø). Kjøper lunch hos Norman the baker, bruker internett hos Canadian Paul og mottar middag hos Brenda (til opplysning Kirsti og Unni: Brenda fungerer bra som reserve Mamma). I tilleg har vi James som ordner andre nødvendigheter på øya, og Amerikaneren Cliff Sneider ved siden av som mener demokrater er en blanding mellom homser, idoter og ”stupids” (oppegående fyr).  På Placencia har vi tilbrakt dagene med kanopadling rundt omkring på øya, noe som er fantastisk da vi er alene og har uberørt natur til rådighet. Camp Nilsen fornekter seg ikke, og treningsøktene varer fra alt mellom 3-4 timer. Etter nøye overveininger har vi dog bestemt oss for å holde oss utenom alle områder med alligatorer på over 1 meter.  Været her har vært fantastisk, men svært spesielt. Dagene er nemlig preget av blå himmel og sol, men når solen faller kommer skyene frem og været forverres betraktelig.  Første natten våknet vi av at vannet begynte å renne inn inngangsdøren, og tordnet braket som vi aldri har hørt før. I Norge varer et torden mellom 3-5 sekunder (maks)…. Her varer de uten problemer 15 sekunder +, og det høres jævlig skremmende ut. Vi vurderte første natten å springe opp til ”Big Stan” for å spørre om vi burde komme oss til et ”hurrican shelter” men avsto heldigvis. Han startet nemlig dagen derpå med sitatet; u like the pool I set up during the night, its great for deap sea fishing”. Hele øya er delvis oversvømmet…….

Fredag reiser vi videre på første tilgjengelige avreisemiddel på øya (brua er ødelagt og flyplassen stengt), båt til Puerto Cortes. Vi får se hva fremtiden bringer……

På vegne av Dum og dummere

Karl Kristian Wickstrøm

Isla Mujeres kan best beskrives som vel; et ikke lite stykke paradis for samtlige backpackere paa sin ferd rundt omkring i verden.

Oeya er situert et greit stykke utenfor Mexicos oestkyst, langt nok unna fastland saa den verste bermen velger aa berme det til andre steder, naert nok til at undertegnede m/reisefoelge tok sjansen paa aa reise dit etter en noe uheldig busstur. Videre er naermere beskrivelse av oeya noe uklar ettersom vi stort sett oppholdt oss innenfor hostellets murer, og da mener jeg offisielle murer bevoktet av noe som kunne minne om politi, ubevaepnet saadan.

Paa hostellet fikk vi stort sett dekket alle vaare primaere behov, dvs soevn, mat og alkohol (Ikke noedvendigvis i den rekkefoelgen...) i tillegg til masse andre aktiviteter. Vi gjenoppdaget vaar ungdomskolige lidenskap for bordtennis (hvor i frykt for represalier endelig resultat ikke skal nevnes i denne sammenheng), fikk mengder med sol paa en typisk karibisk strand, dere vet;hvit sand, turkist hav, halvnakne damer osv..., beachbar hver kveld for slikk&ingenting og ikke minst masse likesinnede backpackere. Naar det gjelder begrepet "backpacker" saa liker vi aa kalle oss det selv om vi kanskje ikke akkurat havner under den kategorien med trillebag og sjoesekk... Vel, nok om det.

Etter fem langer dager med sol, sol og atter sol begynte vi aa bli troette av solen og bestemte oss for aa reise videre. Vaar foreloepige plan er aa reise ned mot Honduras for aa dykke der ved en oey som heter Utila. Dette etter aa ha snakket lenge og vel med ei jente fra Argentina som anbefalte oeya paa det sterkeste. Forresten, vi gleder oss til Argentina!

Naar det gjelder joedene i overskriften var det egentlig ikke noe annet enn hostellet vi bodde paa var befolket av minst 50% israelere. Men, etter aa ha gaatt i en aarelang skole til en naer familievenn har vi selvfoelgelig laert oss aa respektere denne gruppen mennesker saa vel som alle andre folkeslag. Vi fant dem faktisk veldig hyggelige. :)

Ellers moette vi en skamgal sunmoering som hadde vaert paa reise i 6 maaneder hvor Isla var hans siste stopp.

Sommerlige og svettende hilsener fra Karl og Veg

Vegard

Hola todos

Da var vi ankommet Mexico City. Stor by. Masse Tequila, julestemning!

Etter en natt alene moettes undertegnede og unge Nilsen paa hostelet som avtalt 10 dager tidligere, mobil er for kattepuser! Foerste kvelden ble tilbragt med ivrig planlegging av turen videre, men vaaknet dagen etter en smule redusert og uten saerlig erindring av hva som var planlagt dagen i forrveien. Vi booket derfor bare foerste og beste hotell paa Veskysten, foer vi sjekket vaermeldingen, avbestilte , og booket nytt hostel paa vest kysten.

Deretter gikk turen ut i byen, med pyramidfe ekskursjoner og annet koz. Etter x antall kirker og gamle ruiner var det tid for lunch, og den virkelige attraksjonen paa turen, Tequila smaking!! Etter en kjapp presentasjon paa hvordan drikken lages (kaktus fest) gikk shottene ned paa hoeykant. DA vi under lunchen senere ogsaa startet paa oel kjoeret ble vaare backpacker sammensvorne synlig sjokkert, klokken var rundt 11 paa morgenen........(diverse ferieturer i barndommen har satt sine spor)

Teotihuacan Pyramids var fantastisk, 65 meter hoeye byggverk bygd foer 2000 aar siden. Eneste minuset var selfoelgelig at 65 meter i stekende sol og 40 grader er forholdsvis tungt etter 5 tequilla shots og 2 oel. Klokken 7 paa kvelden ankom vi hotellet, sliten semi beruset, og for unge Wickstroems del roed som en hummer.

Etter aa ha tilbragt deler av kvelden paa Hostelet med bedriten backpacker middag, ble det tatt en avgtjoerelse om at man ikke kunne vaere i Mexico City uten aa faa med seg nattelivet. Vi tok turen ut i natten og kastet oss inn i foerste Taxi, og ba om aa bli kjoert til et "trygt" omraade med barer. Etter 10 minutter ankomm vi "Zona Rosa" hvorpaa sjoerforen selsagt ikke hadde vekslepenger. Som den backpacker bermen vi er nektet vi aa tipse 140 pesos ( 70kroner) og etter mye om og men komm pengen fram fra lommene til Taxi mannen. Zona Rosa var kanskje trygt, men vi kan ikke skryte paa os at vi var hoey i hatten der vi gikk . Etter tilbud om baade kjoep av dop, damer og divverse annet kos, fant vi en bar hvor det saa noenlunde trygt ut. 4 oel bloe drukket , og saa dro vi hjem! Mexico City by night er ikke svaert tiltalende.

Det var tydelig at her kunne vi ikke bli, slik at dagen derpaa bar turen til busstasjonen. Hvor vi innsaa at buss turen til Cancun var paa fin fine 25 timer...........

Once upon a time in Mexico..... paa vegne av Tjukken(unge Nilsn) og tynningen (undertegnede)

Karl Kristian